Barbiedukken har tyske slektninger

 

De fleste som har vokst opp i vår tid, kjenner til Barbiedukken, men det er få som kjenner til hennes tyske bakgrunn. Barbidukken ble nemlig utviklet som en direkte kopi av den tyske dukken Lilli. Dukken baserer seg igjen på en tegneseriefigur som pleide å være del av avisen Bild-Zeitung. Tegneserien hadde vært fast inventar i avisen siden oppstarten, og redaksjonen bestemte seg for å lage dukken, året etter åpningen. Hovedpoenget for dem, var at de så dukken som en god reklameartikkel for avisen, samtidig som det skulle bli den første dukken, som mange pikebarn i det krigsherjede landet kom til å få. Dukken ble deretter produsert fra 1955 til 1964. Samtidig ble det også solgt tøy og tilbehør. Til sammen ble det solgt 130 000 eksemplarer av dukken.

Barbies mor, Ruth Handler, var i 1958 på ferie i Europa, og oppdaget dukken i et utstillingsvindu. Deretter skapte hun en piratkopi som ble presentert på Den amerikanske leketøymessen på den 9. mars 1959. Hennes selskap Matell, kjøpte i 1964 patentrettighetene til Lilli-dukken, noe som førte til at produksjonen i Tyskland måtte opphøre. Dette har gjort Lilli-dukken til et kostbart samlerstykke. Med sitt begrensede opplag, og høye alder, kan Lilli-dukker i dag oppnå salgspriser på flere titalls tusen kroner. Samlerstykket er selvfølgelig mer verdt, om man fortsatt har originalemballasjen og tilbehør, og om dukken er i god stand.

En løssluppen og fri pike

Bakgrunnshistorien til Lilli ble utformet på et langt mer løssluppent vis, enn den noe konservative, og amerikansk- familievennlige Barbie-dukken. Hun var en selvstendig kvinne. I tegneseriene i avisen, kommer det fram at hun tjener egne penger, har flere elskere, og at hun lar rike gamle menn ta henne med på ferien. «Jeg klarer meg uten skallede menn, men det gjør ikke min feriekasse». I avisen ble Lilli-figuren også brukt som en sexy pin-up, som gjerne opptrådte i seksuelt provokative situasjoner.

Det hele kulminerte med en spillefilm, Lilli – en Pike fra Storbyen, som kom i 1958. Hovedrollen ble trukket gjennom en annonsering i Bild-Zeitung, hvor kandidatene skulle sende inn bilde, i håp om en filmstjernekarrière. Den danske skuespillerinnen Ann Smyrner fikk til slutt æren av å få rollen. I kraft av blesten, gikk Lilli-navnet også til å markedsføre andre typer av produkter, som parfyme, sekt og smykker.

Gjengangskjøpere av leketøy

 

I de fleste bransjer vil man at kunden kommer tilbake, gang etter gang. Man skal sikre seg en sikker strøm av inntekter. Det er faktisk denne rent økonomiske, og litt kyniske tankegangen som har gitt oss en situasjon hvor leketøyselskap utformer sett og historier som binder forskjellige deler av leketøy sammen

Den andre som knakk denne koden var mannen bak modell-jernbanen til Märklin. I dag er begrepet ensbetydende med modelljernbaner, og bedriften har fortsatt klart seg, selv om hjemme-pc og dataspill har ført til at mange tognerder lever ut sine lidenskaper der. Det han ønsket å gjøre, var å skape et stabilt produkt, som nærmest tvang kunden til å kjøpe mer, for å få hele settet, eller en uendelig verden av tilbehør. Ideen hadde han fra det som hans selskap den gangen markedsførte mot piker. Dukker og dukkehus, med møbler og innredning og så videre.

Amerikanske leketøyprodusenter satt det hele på spissen, med å innføre et utall av forskjellige sets, med storys, nye karakterer og masse action. Råest merker man det kanskje med tungt snikreklamerte leketøy, som Turtles, He-man eller My Little Pony. Her ble historiene til tegnefilmer, hvis egentlige mål, kun var å styrke salgstallene til leketøyet.

Prinsippet med å skape sett, legender og verdener lever videre, og det har i dag til og med spredd seg til dataspill, hvor mange spill i dag selger deg deler du trenger for å komme deg videre, når du kommer til et trangt pass. Man skaper en historie som trekker spillerne inn, for så å skape et problem for spillerne, som så får den spilleavhengige spilleren til å gi penger for å komme videre, kanskje etter først og ha prøvd og feilet på gratis vis noen ganger.

STAR WARS -effekten

 

Noe av det lureste som George Lukas gjorde, da han laget den første STAR WARS -filmen i 1977, var at han holdt fast ved rettighetene til salg av fan-artikler. Filmen var en kjempe-hit, men det var penger som Lukas ikke så noe særlig til. Hollywood-filmer har takket være kreativ bokføring en stygg tendens til alltid å gå med underskudd, uansett hvor bra det går.

Lukas skapte derimot deler av sin store formue gjennom å selge dukker av sine hovedpersoner. Siden det gikk så bra med filmen, ble disse raskt meget populære, og de første settene med leketøy ble revet fra hyllene og var utsolgte i løpet av få dager.

Dette åpnet øynene for andre leketøysprodusenter. Reklame mot barn var som regel fortsatt forbudt, men om man laget kule historier som barn likte, tegnefilmer og blader, så ville man kunne tjene store summer på salg av formet plastikk, uten innhold om man ikke kjenner til bakgrunnshistorien.

En sann effekt av at reklame mot barn er blitt lov, er også at det ikke lenger ble nødvendig å lage tegnefilmer for å selge leketøy. Derfor finner man mindre tegnefilmer av slager He-man eller Action-man i dag, men Lego har tatt opp tråden.

Duplo går i arv

 

Duplo er kvalitets-leketøy fra Danmark og de fleste av oss vokste opp med klossene. De er solide, fengende, og morsomme å leke med, selv om man er blitt voksen. Samtidig er de faktisk så holdbare, at de er i ferd med å gå over flere generasjoner. De første Duplo-klossene kom nemlig ut, allerede i 1969. Klossene har kanskje bleknet litt, men de fungerer fortsatt, slik at familiens Duplo-haug kan forsette å vokse.

Kjøper man Doplo nytt, er produktet relativt dyrt. Samtidig har det også kommet en del morsomme nye deler med nye funksjoner, samt penere og mer underholdende figurer. I dag kan man si at de faktisk er menneskeliknende, noe som ikke var tilfellet på midten av 1980-tallet.

En annen kul egenskap ved klossene er at de, som navnet Duplo sier, er klosser som er dobbelt så store som legoklosser. Det vil si, dobbelt så store i lengde og bredde, men fire ganger høyere. Etterhvert som barna vokser til, kan man supplere samlingen med legoklosser, og bygge store mesterverk. Settene er ubegrenset ekspanderbare, og det er i hovedsak kun lommeboka som setter grenser, for hva og hvor mye man kan bygge.

Krigsleketøy og plastikk-modeller

 

Noe av det som har forandret seg i løpet av de siste 20 årene, er at det er blitt mindre krigsleketøy og våpen, som markedsføres mot guttebarn. Mye av grunnen er at våpen har fått et dårlig rykte. I mange land går nemlig samtidig trenden mot at man avvæpner den egne befolkningen. De skal ikke lenger trenes til krig. Det er smakløst og vondt.

Samtidig som denne sensuren finner sted i hyllene på leketøysbutikken ønsker politikerne også å utøve en strengere sensur i videospill, dataspill og i litteraturen.

Det er lett å bli opprørt over slike tendenser, og ønskene om å blande seg inn i andre menneskers saker. Men la oss først se på bakgrunnen som gav oss alt dette krigsleketøyet, som uten tvil er ganske kult, og forteller sin egen historie om action og krig.

I perioden under den kalde krigen, og lang tilbake i tid, var det vanlig å forberede guttebarn for tjeneste ved våpen, i oppdrag fra de rike og mektige. Under den kalde krigen ønsket man at vi skulle kunne forsvare oss mot kommunismen. Kanskje vi heller burde kjempe for frihet, og ikke mot våpen. Frie menn dreper nemlig ikke i andres ærend.